Marie er en av assistentene som har deltatt på Bli barne- og ungdomsarbeider i høst, og som rocket eksamen rett før jul. I løpet av de neste postene skal du få vite hennes historie.
Marie er 46 år og har jobbet i snart 20 år i barnehage som pedagogisk medarbeider. Hun har vært på småbarnsavdeling i mange år, men begynte å jobbe i førskolegruppa i fjor. I følge henne selv så er det ganske herlig å være med de største i barnehagen. Det er noe med kreativiteten, selvstendigheten og alle mulighetene for å gjøre kjekke aktiviteter som er spesielt gøy synes hun.
Marie er veldig glad i jobben sin, og veldig glad i ungene hun jobber med. Når hun kjente hvor stor glede hun hadde av å jobbe med de store barna, så begynte hun å dagdrømme om å jobbe med barn i skolealder. En dag bestemte Marie seg for at nesten 20 år i barnehage var nok.
Hun begynte å søke på nye jobber, men det var ikke så mange stillinger der ute som var åpen for en voksen dame uten utdanning.
Ukene gikk, søknadene ble sendt ut og en sjelden gang ble hun kalt inn på intervju. Beskjeden var den samme hver gang; “vi skulle gjerne ansatt deg, men fordi den andre søkeren hadde en utdannelse så måtte vi velge henne.”
Tanken om at det kanskje var på tide å ta fagbrevet hadde begynt å feste seg hos Marie. Men hver gang tanken poppet opp, så kom hun på tusen gode grunner til å la være. Blant annet:
- Hun hadde ikke tid. Som alenemor så var det knapt nok med tid som det var, om hun ikke skulle presse inn skole også. Hun likte ikke tanken på at ungene skulle være alene om kveldene mens hun var på kurs.
- Hun hadde ikke råd. Å forsørge en hel familie på kun en assistentlønn ga ikke rom for store sprell. Hun hadde ikke råd til å ta seg fri fra jobb for å gå på skole, og hvertfall ikke å betale for å ta privatskole.
- Hun hadde ikke vært på skolebenken siden hun var 18 år. Bare minnet av sin egen skolegang fikk det til å gå kaldt nedover ryggen hennes. Med dysleksien som ingen tok hensyn til og generelt lav trivsel på skolen, så satt hun igjen med liten og ingen tro på at hun faktisk kunne klare det.
- Tanken på eksamen skremte vannet av henne. Alt hun klarte å tenke på var “hva om jeg ikke klarer det” og “dette vil jeg aldri få til!”
Med alle sine grunner, redsler og bekymringer så la hun hele tanken om fagbrev og ny jobb på hylla.
En dag i mai satt hun på Facebook og scrolla, når hun så en annonse for gratiskurset “Slik kan du bli barne- og ungdomsarbeider”. Hun leste leksjonene som dukka opp i innboksen hennes, og la det hele rett på hylla.
Så gikk ukene uten at noe mer skjedde. Sommeren kom og gikk og det ble bare med drømmen. Så når august kom så hadde hun fremdeles ikke fått ny jobb, hun hadde fremdeles ikke tatt action for å ta fagbrevet og livet så ut til å gå sin vante gang.
Så skjedde det noe som gjorde at Marie ikke kunne gjøre noe annet enn å ta et valg. Det skal du få høre mer om i neste innlegg!
Vi snakkes 🙂
PS. Lurer du på hva du må gjøre for å bli barne- og ungdomsarbeider som praksiskandidat? Registrer deg her, så får du tre gratisleksjoner rett i din innboks med alt du trenger å vite om praksiskandidatordningen.