En oppfylt drøm har mange timer med hardt arbeid bak seg. Det er ikke slik at det du ønsker kommer av seg selv over natta. Heldigvis!
Jepp, heldigvis! Det er klart at det er mest behagelig om det gode liv kommer seilende på ei fjøl. Samtidig så er det ingenting vi setter mer pris på enn det vi har jobbet hardt for å oppnå. Å ta fagbrev i voksen alder er hardt arbeid, men når jobben er gjort så er det verdt det!
En ting som er sikkert er at du vil forandre deg. Yup, det stemmer! Den du er nå, og den du er med bestått fagprøve er to ulike personer. Å ta en utdannelse er ikke bare den praktiske siden, der du blir fagarbeider. Det er heller ikke bare den fysiske delen, der du får et fagbrev du kan henge på veggen.
Når du står på andre siden av mållinja og har fullført, så har du endret deg som person. Du vil ha mer kompetanse, mer selvtillit, du vil kjenne stolthet og takknemlighet for det du har klart, og du vil ha lært en hel del om deg selv.
Hvem må du være for å komme i mål?
Det krever et aktivt valg fra deg for at du skal komme i mål med drømmene dine. Det betyr at du må velge å ta frem skolebøkene fremfor å sette på Netflix. Det betyr at du må velge å jobbe selv om du egentlig ikke har lyst. Det er dette som er den vanskelige biten.
Pensum er enkelt nok, og du har jobbet med barn allerede. Du kan allerede det som du må kunne for å bestå eksamen. Men du må bruke tiden du trenger for å lære det på en ny måte. På eksamen må du nemlig vise at du vet hva du skal gjøre og hvorfor du skal gjøre det.
Sagt på en annen måte; uten å ta frem bøkene så nytter det ikke hvor mye du kan. Du vil ikke bestå eksamen hvis du ikke gjør jobben i forkant.
Er du sånn som meg? En litt vimsete glemmekopp som ikke sto først i køen når ferdigheter som struktur ble delt ut? Da må du jobbe med det.
Det er ikke pensum som er utfordringen, det er selvdisiplin
Det å sette seg ned med skolebøker er noe av det tøffeste med å være voksen student. Det vet jeg alt om. Når jeg tok master i spesialpedagogikk, så var jeg alenemor for Mie. Hun var bare seks uker når jeg begynte på studiene.
Når Mie var i seng om kvelden, så hadde jeg lyst til å se på tv. Jeg hadde lyst til å treffe venner, eller kanskje holde på med en av hobbyene mine. Men det kunne jeg ikke. Jeg måtte ta frem skolebøker og jobbe med pensum. Det var hardt.
Den ustrukturerte rotekoppen som glatt velger tv og strikketøy foran skolebøker, måtte plutselig lage en plan over hvordan jeg skulle komme meg gjennom pensum. Enda verre, jeg måtte faktisk følge denne planen. Jeg måtte bli strukturert, ryddig og full av selvdisiplin.
Den dagen jeg sto med vitnemålet i hånda, 1 1/2 år før tiden, da var det verdt det. Det har vært verdt det hver eneste dag siden.
Hvem må du være for å få fagbrevet i boks?
Vi snakkes 🙂
