En av de tilbakemeldingene jeg får når jeg snakker med assistenter om hvorfor de ikke tar action, er at de ikke har tid.
Å ta en utdannelse i en travel hverdag med alt det innebærer er noe jeg kjenner så altfor godt til. Jeg vet også veldig godt hvordan det er å kjøre for hardt så lenge at det på et punkt sier bom stopp.
Jeg husker det som om det var i går. Den dagen den positive graviditetstesten lyste mot meg. Alle de følelsene som kastet seg over meg. Jeg skulle bli mamma. Det var mitt livs eventyr.
Vi spoler noen måneder frem i tid. Jeg sto med hjertet i hånda og babyen min i magen, og måtte innse et par harde fakta. 1. Jeg kom til å bli alenemor og 2. jeg skulle gjøre det jeg kunne for å forsørge den lille familien min!
Jeg hadde nettopp fullført bachelorgraden min og startet i min første jobb som pedagogisk leder når jeg fant ut at jeg var gravid. Det fantes fryktelig mange jobber som var dårligere betalt enn min, men som vordende alenemor i en fryktelig dyr by å bo i.
Jeg måtte gjøre noen grep, og ambisiøs som jeg er så valgte jeg å søke meg inn på masterstudiet.
Vennene mine trodde det hadde rablet for meg. Begynne på mastergraden når jeg hadde fått et nyfødt barn som jeg skulle ta vare på alene var jo intet annet enn galskap.
Men jeg er ikke kjent for å gi meg når jeg har bestemt meg for noe. Jeg søkte på masterstudiet, kom inn og 6 uker etter at min datter var født så sto jeg på forelesning med jenta mi i bæresjalet.
Det var hardt arbeid, ingen tvil om det. Det første året levde jeg på studielån og permisjonsutbetalinger. Vi tok bussen til universitetet hver morgen for å gå på forelesning, hverdagskos hele ettermiddagen og studie om kvelden. Sov, stå opp, gjenta.
Etter hvert tok permisjonspengene slutt, jenta mi begynte i barnehage og jeg måtte jobbe i tillegg til studiene. Det var hardt.
Hver morgen tok jeg bussen til barnehagen, så videre på jobb, hente i barnehagen og hjem. Om kvelden skrev jeg på masteroppgaven min.
Det er klart at et slikt løp ikke kan vare i lengden. Det er bare så lenge en person kan leve på ren stahet, og på et tidspunkt så kommer den berømte smellen. Når jeg traff veggen så traff jeg hardt!
Jeg hadde nettopp levert jentungen i barnehagen. Jeg hadde trasket de tjue minuttene det tar å gå tilbake til sentrum, og skulle til å gå opp torgtrappene når kroppen ikke lengre ville lystre.
Beina ble tunge som bly, det var akkurat som om trappene vokste og ble milelang. Selve tanken på å komme til toppen var helt uoverkommelig.
Jeg satte den ene foten foran den andre, og på et eller annet vis klarte jeg å å karre meg forbi siste trinn og fikk satt meg ned på en benk. Jeg klarte ikke tenke, klarte ikke å gråte, jeg klarte ikke gjøre noe som helst annet enn å sitte på den benken.
Det var da en fremmed dame kom bort til meg. Hun la hånda på skuldra mi, så meg rett inn i øynene og sa “jeg ville bare ønske deg en fin dag”, og så gikk hun igjen.
Jeg vet ikke hvorfor, men dette gjorde et dypt inntrykk hos meg. Denne fremmede hadde gitt meg styrken til å reise meg igjen, men det var helt tydelig for meg at jeg ikke kunne fortsette i dette løpet. Jeg fikk tatt noen grep, og noen måneder senere sto jeg med fullført mastergrad med en toppkarakter på selve masteroppgaven.
Jeg vet hva som skal til for å lykkes med en utdannelse når du er begrenset av tidsklemma. Jeg vet også hvor enkelt det er å kjøre seg i grøfta i jakten på målet.
Tro det eller ei, det er mange likheter mellom å ta en mastergrad og ta et fagbrev. Begge deler krever en god porsjon innsats, og som voksen er det aldri et godt tidspunkt eller rom i hverdagen for å ta en utdannelse. Det er en av de tingene som du bare må ta action på!
Det er verdt hvert eneste minutt med svette og tårer. Den mastergraden min er fremdeles noe av det jeg er aller stoltest av. Det har åpnet mange dører for meg som jeg ikke trodde var mulig. Men jeg gjennomførte på den tøffe måten.
Det trenger ikke du å gjøre. Når du blir praksiskandidat så kan du legge løpet akkurat slik det passer deg og din hverdag. Da slipper du å gå i de fellene som jeg ramlet i.
Resultatet er det samme. Du får en utdannelse, og med det en større mulighet til å skape deg det livet du drømmer om.
Du må bare våge!
Jeg ønsker deg en super arbeidsuke, siste innspurt før juleferie nå 🙂
PS. Vil du vite mer om hvordan du kan bli praksiskandidat? Trykk her og registrer deg for tre leksjoner om praksiskandidatordningen rett inn i innboksen din. Og det beste? Det er helt gratis 🙂