Mange assistenter tenker i flere år på å bli bli barne- og ungdomsarbeider, før de slår det hele fra seg. Det er en kraft sterkere enn drømmen i seg selv som styrer. Men det er ikke måten å bli barne- og ungdomsarbeider på. Medisinen? Kunsten å ignorere…
Jeg elsker å gå tur i fjellet. Det er noe av det herligste jeg kan tenke meg. Dypt inni meg har jeg en liten drøm om å bli med i 71 grader nord. Men det er ikke noe jeg tør å si høyt sånn egentlig.
Jeg ligger på sofaen og ser på Jens i villmarka på NRK. Den serien gjør at jeg har lyst til å rømme fra bylivet og starte på nytt i skauen.
Jeg innser at villmarksJens er mer kvalifisert til å overvintre på høyfjellet enn byjenta Hanne. Kanskje jeg kan starte med en liten tur. Noen netter i skogen med telt, primus og sekk?
Før jeg vet ordet av det så er jeg i full gang med å planlegge stortur for sommeren. Jeg leter frem kart og leser alt jeg kan komme over av blogger og artikler som handler om friluftsliv. Jeg koser meg mens jeg visualiserer at jeg vandrer over grønne fjell og gjennom dype daler i Ryfylkeheiene. Jeg er steinklar, helt til tanken kommer….
Jeg kommer ikke til å klare det…
Tvilen drepte drømmen…
Tvilen er den største drømmedreperen av de alle. Glem tid, økonomi, motivasjon og alle de andre tankene som kan komme snikende når du står ovenfor nye utfordringer.
Den største hindringen for å nå drømmene dine er faktisk deg selv og om du tror du kan klare det. Med en gang du lar tvilen på egne evner ta plass, så er egentlig løpet kjørt.
De aller fleste hører på tvilen sin av en enkelt grunn. For å skåne seg selv fra å oppleve at de ikke får det til. «Dette klarer jeg nok ikke uansett, så det er best å la være».
Den tvilen, frykten som du kjenner på er ingenting annet enn hjernen din som lurer deg. En av jobbene til hjernen er å beskytte deg mot det som er farlig. Problemet er bare at den noen ganger tar litt hardt i. Den tolker nye utfordringer som noe potensielt farlig. Da sendes signaler til deg om å rygge rolig og forsiktig bort fra det skumle. Disse signalene ser slik ut:
Kunsten å gjøre det likevel…
Medisinen mot tvil? Du må gjøre det likevel. Det finnes ingen annen måte å komme over frykten for å ikke klare det. Hvordan skal du lære deg at det ikke er farlig, hvis du ikke gjør det selv om du kanskje ikke klarer det?
Men helt ærlig, hva er det verste som kan skje? Si at du tok megasats og satte i gang med fagbrevet. Hva er worst case scenario? At du ikke klarer det? At du vil føle deg dum og teit som ikke klarte det? At andre skal gjøre narr av deg for at du ikke klarte det?
Jeg har førstehåndserfaring i at ingen vil le, bli skuffet eller synes negativt om deg hvis du stryker. Det kan du lese om i Jeg strøk på eksamen. Den eneste som synes du er dum er du selv, og det skal du bare la være med.
Det er ikke farlig å ikke få det til. Ingen dør, ingen blir skadet. Det er ingenting ille som vil skje bare fordi eksamen eller fagprøven ikke gikk som du ville. Det er kjipt, surt og plagsomt å måtte gjøre det hele en gang til. Trøsten er at hvis du stryker en gang, er oddsen stor for at du klarer det neste gang.
Med andre ord: Sett i gang. Bli barne- og ungdomsarbeider. Det er ingen tid som er bedre enn akkurat nå. Kommer tvilen snikende, så kan du si:
Jeg har satt tvilen i baksetet. I sommer blir det langtur i fjellet med fiskestang, telt, tung sekk og alt som hører med. Jeg gleder meg 🙂
Hva tenker du? Hvilke strategier har du for å gjøre det som skremmer deg?
Vi snakkes 🙂
