Jeg gikk andre året på barnevern, og hadde et alvorlig tilfelle av “flink-pike”-syndromet. Det var vanlig med tre fag per semester, og tre fag betydde tre eksamener.
Jeg husker tiden før jul som et rotterace, og med pensumlister så lange som et vondt år, så skjedde det mer enn en gang at jeg ikke kom gjennom alt jeg skulle lese.
Jeg hadde et mantra som jeg sa til meg selv om igjen og om igjen hver eneste eksamensperiode. “Stryk er ikke et alternativ! Stryk er ikke et alternativ!”
Jeg var så redd for å ikke få til eksamen. For meg så fantes det ikke noe mer ydmykende enn at andre skulle få høre at JEG hadde STRØKET! Hva ville alle tenke om meg da?
Jeg så for meg de skuffede ansiktene til foreldrene mine, jeg hørte hvordan vennene mine ville gjøre narr av meg bak ryggen min. Jeg var så livredd for å stryke at jeg heller jobbet meg halvt ihjel enn å risikere at det skjedde.
Men så skjedde det. Jeg hadde en eksamen i barnevern II, og jeg hadde ikke kommet gjennom hele pensum. Med mange tette eksamener måtte jeg velge ut noen viktige temaer som jeg skulle lære ekstra godt, og håpe på at jeg fikk spørsmål som handlet om det jeg faktisk hadde lest på.
Det gjorde jeg altså ikke!
Av et pensum på flere tusen sider, så fikk jeg spørsmål om observasjon som utgjorde tre av de flere tusen sidene, og som jeg ikke hadde brukt tiden på å pugge.
Jeg gjorde så godt jeg kunne, og gikk ut fra eksamenslokalet og var ganske fornøyd med min egen innsats.
Da var sjokket ekstra stort når en stor, rød F lyste mot meg fra studentweb (nettsiden der vi fikk vite karakterene våre) noen uker senere. Jeg var knust, flau, sint og ydmyket!
Jeg ville holde det hemmelig, ville ikke snakke med noen om at jeg faktisk hadde strøket på eksamen. Men folk spurte jo. “Hvordan gikk det med deg på eksamen?” var jo samtaleemne nummer 1.
Jeg måtte bare bite i det sure eplet og fortelle, og vet du hva?
Det var ingen som lo av meg. Det var ingen som så ned på meg, snakket stygt om meg, var skuffet eller tenkte at jeg var dum.
Vi bruker mye tid på å være redd for slike situasjoner der vi skal bli vurdert. Vi bruker mye tid på å ikke føle oss gode nok, og når jeg snakker med assistenter så er frykt for eksamen eller fagprøven det som blir nevnt oftest som grunn til at de ikke setter i gang.
Det synes jeg er så trist! Tenk på alt vi er villig til å glipp av, høyere lønn, flere muligheter, sikkerhet i arbeidslivet, anerkjennelse og dokumentasjon på alt vi kan, fordi vi er redd for noen få timer med vurdering av ting vi allerede kan.
Hva er din største frykt når det gjelder utdanning og fagbrev?
Vi snakkes!
En tanke om “Jeg strøk på eksamen….”