Vi nærmer oss slutten av året, en tid som ofte er preget av selvransakelse. Vi reflekterer over ting som:
➡ hva har jeg egentlig oppnådd dette året?
➡ har jeg kommet nærmere det livet jeg drømmer om?
➡ har dette vært et godt år for meg?
Jeg satte meg tidenes mest hårete mål dette året. Jeg, som ikke hadde løpt en meter siden gymtimen på videregående skulle altså løpe halvmaraton. Dette ⬇ er hva som skjedde
For et par år siden så var jeg alvorlig syk. Jeg måtte gjennom et langt behandlingsforløp, og dessverre er det ofte slik at behandlingen banker deg opp mer enn sykdommen i seg selv gjør. Så når jeg ble erklært frisk igjen, og alle rundt meg var fryktelig glade og letta, så lå jeg igjen på gulvet og følte meg som en oppvridd fille. Og der ble jeg liggende lenge.
En dag hvor jeg var i “vridd fille-modus” så fikk jeg se at arrangørene av Ryfastløpet hadde lagt ut ekstra billetter. Ryfastløpet var et halvmaraton som ble arrangert her i Stavanger for å feire at vi har laget verdens lengste undersjøiske tunnel. Mann gikk av huse for å sikre seg en billett, og det hadde vært utsolgt lenge.
Men nå ble det altså lagt ut ekstrabilletter. Kun 80 stykker. Jeg heiv meg rundt, og bestilte en billett. Jeg gikk fra “vridd fille” til “hobby-mosjonist” på to minutter. Folk trodde jeg var blitt gal. De ristet bare på hodet når jeg fortalte hva jeg skulle gjøre. Men jeg hadde bestemt meg. Adjø til vridd fille, velkommen til den supertrente Hanne som hadde overskudd til livet! Jeg følte meg som en verdensmester! Vannari (som vi sier her i Stavanger) at jeg ikke hadde jogget en dag siden gym på skolen, eller at jeg pustet som en strandet hval bare jeg tenkte på en oppoverbakke. Det var lenge til løpet skulle stå, jeg hadde massevis av tid på meg.
Trodde jeg.
Plutselig var vi kommet til to uker før løpet. Jeg hadde trent ca en tredjedel av det jeg hadde planlagt, men det ville gå fint likevel. Jeg skulle jo bare fullføre, så jeg fikk bare bruke den tiden jeg trengte. Det tikket inn en e-post med startnummer, praktisk informasjon og denne beskjeden:
“De som ikke fullfører løpet innen 3.5 timer, vil bli hentet ut av tunnelløpet med buss”
Med BUSS?!? tenkte jeg! Redselen krøp oppover ryggraden, magen kjentes ut som stein og jeg var helt klar for å trekke meg. Det var ille nok å være redd for å ikke få det til, ydmykelsen hadde blitt komplett om jeg ble hentet ut med buss i tillegg!
Dagen for løpet kom. Jeg hadde ikke sovet ordentlig på flere dager, og jeg var preget av stundens alvor. Jeg var livredd. Mens jeg sto der på startstreken så begynte jeg å se for meg hvordan jeg ville føle det når jeg krysset mållinja. Hvordan ville livet mitt se ut på den andre siden av tunnelen? Hvilken musikk skulle jeg høre på, hvilke tanker ville jeg tenke? Dette kalles visualisering, og det ble mitt viktigste verktøy gjennom hele halvmaratonet.
Startskuddet smalt, og jeg begynte å løpe.
“fortsett å løpe, ikke stopp. 18 km igjen, 14 km igjen, 10 km igjen, 5 km igjen, den siste bakken nå. Den siste, bratte bakken, det bratteste i hele løpet. Du er snart fremme”
Og før jeg visste ordet av det så fikk jeg dagslyset i ansiktet igjen. Jeg tok ut øreproppene og brølet fra tilskuerne slo mot meg.
100 meter igjen, 50 meter igjen.
Jeg kjente følelsene nærme seg kokepunktet. Jeg var nesten i mål.
10 meter, 5 meter, 1 meter
DER kryssa jeg mållinja! Det boblet fullstendig over. Tårene sprutet, jeg var så lettet, glad og ikke minst STOLT av meg selv! Jeg var høy på livet, og det føltes ut som at det ikke var noe i denne verden jeg ikke kunne klare! Jeg hadde klart det. Jeg motbeviste alle som ikke trodde jeg ville klare det (deriblant meg selv). Jeg overvant alle hindringene som sa at det ikke var vits å prøve engang.
Det jeg lærte var at det alltid vil være hindringer i veien for det man vil oppnå, men det er opptil meg om jeg skal la hindringene stoppe meg eller la de være små humper i veien. Jeg lærte også at den aller største hindringen er frykt. Frykten for å ikke få det til, frykten for det ukjente og frykten for å ikke være god nok.
Hva har Ryfastløpet med veien til fagbrevet å gjøre, lurer du kanskje på nå?
Veien til fagbrevet er som et maraton. Den dagen du åpner pensumboka for første gang er startskuddet. Og maratonet foregår helt frem til du krysser mållinja, når du står der med fagbrevet i hånda og tenker “jeg klarte det! Det er ingenting i denne verden jeg ikke kan få til! Men veien til mål er vanskelig. Du må visualisere, du må ha en plan for hvordan du skal takle hindringene slik at de bare er humper og ikke det som stopper deg.
Hva er dine hindringer, og hva skal du gjøre for å overvinne dem?
